Reisebrev 3

Reisebrev 3 – i Che´s spor i Bolivia 2011

av

Lasse Efskind

Reisebrev 3 starter der 2 sluttet, nemlig i gruvebyen Potosi. Jeg vil i dette brevet også supplere det medisinske med inntrykk fra et besøk hos ”minister for tradisjonell medisin” og sykehus i La Paz.

Men først saltsjøene, Salererne.

Fra Potosi syklet vi i et vakkert fjellandskap mot Uyni ved saltsjøen, der vi overnattet mellom i en liten landsby: Tica Tica, det desidert mest enkle på turen. Alle sov med sykkelbuksene på, godt pakket inn i det meste for å holde varmen. Kuldegrader inne.  Og et felles vannklosett uten vann. Det var bare å la det stå til og passe på at det ikke sprutet opp! Hadde det vært varmere ville nok fluer og det som verre var dominert, så kulda var godt for noe. Kveldsmaten besto av lama-suppe med et stort knoklet stykke lama i midten, servert på stedets eneste kafé. Tica Tica ble på en måte en god ”nedkjøling” til saltsjøen, som heller ikke ble av det varmeste.

Det er to store saltsjøer, eller salerer i Bolivia, store som Jylland i flate. De har for øvrig verdens største Litiumreserver – en framtidig økonomisk gullgruve for landet om de spiller sine kort rett. Det er en del turister i firehjulstrekkere som krysser Salerene, men vi så ingen syklister utenom oss.  Ved nedgangen lå et ”salthotell” for turister med alle fasiliteter. Salerene er opptil 3600 meter dyp, stort sett massivt salt, men med en del ”overvann”. I perioder syklet vi derfor i en saltsprut rundt null, ingenting å anbefale! Noen steder var det ”oppkommer” av vann, omtrent som geysir på Island, bare iskalde. Overflaten var heller ikke så jevn som vi trodde: knudrete salt med spor som skar i dekkene. Hard sidevind. Men vi syklet og syklet. Etter en del timer som føltes som en evighet var det bare tre av ni syklister igjen på saltflaten. De klarte nær det hele. Resten måtte ty til følgebussen og tine opp tærne fra saltlaken.

Salt. FOTO: Bjørn Audun Bye

Salt på hjulet. FOTO: Bjørn Audun Bye

Etter noe viderverdigheter landet vi ved saltsjøstranda ved vulkanen Tunupa. Overvann inn mot land der noen lyserøde flamingoer spankulerte. De siler saltvannet for plankton. Hva det mangfoldige livet klarer! Vi ble innlosjert i områdets eneste ”hotell” som heter Tambo Coquesa. Bygd opp små-pitoreskt i stein og bølgeblikk, men akk kaldt gjennom marg og bein og uten varmtvann for dusj. Trøsten var at den saltlaken som dekket hud og gjennomtrengte alt tøy også holdt bakterier på avstand. Så vi ble nedsalta et døgn til! Men god varm coca-te hadde de. Syklene og følgebilene fikk vi spylt.

FOTO: Bjørn Audun Bye

Så gikk det to døgn fram til La Paz med grusvei og kald sidevind, til og med sand/ salt storm noen steder. Jeg har nok aldri opplevd så mye kulde og vind sammenhengende i et sykkelprosjekt. Et godt hotell i La Paz med varm dusj var himmelsk. Bare å lukke øynene og kjenne det varme vannet kjærtegne hver pore på kroppen.

Kaja med bolivianske barn. FOTO: Bjørn Audun Bye

FOTO: Bjørn Audun Bye

Hovedstaden La Paz på 2 millioner innbyggere av Bolivias 10, er verdens høyest liggende på 3600 moh. Men den ligger i en v-formet dal bygget over en gullgraver-elv, og laveste og høyeste punkt i byen skiller over 1000 høydemeter!

Politikk kan slå ut i vold i et land som Bolivia, senest i 2008. Da var det opprør i sør ved Santa Cruz der tradisjonelt de rikeste har bodd. De i  alt 36 etniske minoritetene er spredd over resten av landet, med Aymara språklige som den største. President Evo Morales er opprinnelig coca- arbeidernes leder og regjeringen har nå innført to flagg: det vanlige med tre farger, og et – Wipala – som et lappeteppe av 36 farger, som betegner de etniske gruppene. I det vanlige flagget står rødt for frigjøringskampen, gult for mineralene og grønt for grøden. Selv om 95 % er katolikker har de ikke plassert et romersk torturredskap i midten. Katolikkene aksepterer også innblanding av indianeråndetro og ofring av Lama, eller Karwa som Inkaene kalte dyret. I disse dager feirer de  Pacha Mama – moder jord – og hun er en fresk dame som liker alkohol og coca!

Vi møtte en ”statssekretær” i Arbeidsdepartementet – Pablo Rossell – og han kunne fortelle at det gikk bra med Bolivia nå. Tre ytre faktorer var gunstige: høy pris på mineraler og gass, stor uavhengighet av vestlige markedskriser og mye handel med ekspanderende Kina og India.  Selvsagt skrøt han også av egen politikk som er blandingsøkonomi med statlig styring, de kaller seg ”sosialdemokrater”. Men de har ennå ingen syketrygd, ingen arbeidsløshetstrygd, ikke allmenn pensjon, ikke gratis helsevesen på noe nivå. 65% av alt arbeid er ”in-offisielt”, altså på gater, torg og i hjem.

Folk betaler ikke vanlig skatt, men de som har virksomhet må sende inn kvitteringer på at de har kjøpt nok tjenester i landet og derved betalt moms.

Vi fikk også i La Paz et møte med viseministeren for tradisjonell medisin: Alberte Camaqui Mendoza. Han var Chaman og satt som en krumneset  ”Sitting Bull” indianer bak sitt tunge skrivebord i sotfarget cowboyhatt og slitt skinnjakke. Og han lot seg ikke vippe av pinnen for noen vestlig medisinske spørsmål. Ikke bare kroppen men også sjelen må helbredes hos den syke. Regjeringens politikk er å ta vare på tradisjonell Boliviansk medisin, og om mulig integrere eller samordne noe med den vestlige. Derfor ble andre lands tradisjonelle medisin også en trussel, som akupunktur eller homeopati. Boliviansk tradisjonell medisin har to hovedområder: spiritismen og urtemedisin, der coca/ kokain står sentralt. De som driver med urter kalles seg ”naturister”, noe som er langt fra den nakenbading vi kan forbinde med ordet. Ellers har de større byene også ”heksemarkeder” der man kan få kjøpt det utroligste.

Kontrasten ble stor til besøket på byens største universitetssykehus: Hospital de Clinicas La Paz. Vi ble vist rundt av to ortopeder og fikk hilst bed-side på mange pasienter. Legene klagde, sin stand tro, på elendig økonomi og at regjeringen ikke prioriterte dem nok. Selv om en del materielle forhold var enkle virket det som den faglige standard var høy, og kombinert med undervisning av medisinstudenter. Men alle må betale for operasjoner og behandling. Hva med de som ikke kan?

Jeg vil ikke her gå inn nærmere i det medisinsk faglige. Ortopedene var interessert i å følge opp kontakten med oss og via nettet utveksle konkrete pasienttilfeller og gi råd. Om det blir noe av blir det nok første gang et slikt samarbeid mellom Bolivia og Norge finner sted.

Det siste reisebrevet kommer til å legge vekk sykkelen. Da er vi fotturister i de fantastiske fjellene rundt La Paz. For til slutt en liten sykkeltur ned ”dødens vei” nær La Paz – en turistjippo.

Lasse Efskind 2.8.11

FOTO: Bjørn Audun Bye

FOTO: Bjørn Audun Bye

FOTO: Bjørn Audun Bye

Reisebrev 2

Reisebrev 2 – i Che´s spor i Bolivia 2011

av

Lasse Efskind

Det er en helt spesiell situasjon å sykle intetanende langs en dårlig grusvei i Bolivias høyland, med bare sporadisk mobildelning – og så med ett å bli stanset av noen i gruppa: sms om bilbombe foran regjeringsbygningen! I Bolivia? Nei, det må være Norge. Forvirringen var stor. Vi syklet litt videre, til en landsby med bedre mobildekning, der også vår bolivianske støttespiller Michael hadde kjørt følgebilen foran og serverer nå lunsj for oss ved et uttørret elveleie. Da tikket sms-ene ivrig inn – jo, det er i Norge, og mange drepte. Noen fikk ringt hjem, slik at hele det grufulle bildet sto stadig klarere fram.

Dette skjedde fredag mens vi syklet fra landsbyen Serrano til Tarabuco, 120 km og over 3000 moh.  Neste dag i den større ”Hvite By” Sucre hadde vi på kvelden en minnestund med lys for alle de som ble rammet av massakren i Norge, der en av deltakerne som er lege fra Iran sang et dikt av den iranske dikter Hafes.

Men vårt sykkelprosjekt i Bolivia må gå videre.

Dette reisebrevet avsluttes i Potozi, verdens høyeste by på 4070 moh. Det er verdens største gruveby, mest sølv og zink. Gruvene startet opp i år 1545 og i 1610 hadde Potozi 116 000 innbyggere, og var da større enn både Paris og London. I dag er det bare en beskjeden rest igjen med ca 12000 gruvearbeidere for zink, mens sølv er nedlagt.

Reisebrev 1 ble avsluttet i Che´s skjebnelandsby La Higuera. Etter det har vår sykkelrute vært: Serrano – Tarabuco – Sucre – Betanzos – Potozi, hvor dette reisebrev 2 avsluttes. Regner med ytterligere to brev.

Det har vært beinhard sykling med opp og ned som en endeløs slangevei, stadig stigende til rundt 4000 moh. Dessuten har det stort sett vært grov grusvei. Fjellene har reist seg malmfulle i terrakotta mot horisonten, dels med snø langs sidene, noe som kunne minne om norske fjell. Likevel så forskjellig.  Vegetasjon har vært vekslende mellom tropisk regnskog og ørken. Fordi det er ensidig dominerende vindretninger kan samme høydedrag ha regnskog på en side og ørken med kaktus på den andre! Med vårt sykkelhumør må jeg innrømme det kan variere på samme måte – fra regnskog til kaktus. Heldig da at vi har både en følgebil og en følgebuss. Som i de tidligere prosjektene er regelen at de som blir hengende etter må sette seg i bussen en periode. Gruppa er også svært inhomogen i ferdigheter på sykkelen, fra de som trener på  sykkel 4 timer daglig og gjør Trondheim – Oslo på under 15 timer, til de som nok har trøbbel med å sykle styrkeprøven på 24 timer. Dette har dessverre skapt en del konflikter. Men opplevelsen er like variert og krydret for alle – med mye chili! Vi tar det positivt med kontraster.

 

Jeg vil i det følgende reflektere rundt våre sykehusbesøk til nå, som i alt er fire sykehus med svært varierende størrelse og standard og en mobil tannklinikk for barn og ungdom. Gjestfrihet og åpenhet har vært god, særlig når man tenker på hvordan det må være når en halsprekkende sykkelgjeng fra den andre siden av kloden banker på og vil se seg rundt. Lurer på hvordan norske sykehusdirektører hadde reagert på tilsvarende?

mobil tannlegeklinikk ved Tarabocu.

Det minste sykehuset hadde ikke engang røntgen, men 7 leger og noen overnattingssenger – mer å regne som en klinikk. Det største sykehuset, det i gruvebyen Potosi, hadde alle større spesialiteter og var rikt utstyrt med røntgen, CT og MR.

Allment får vi inntrykk av at også de offentlige sykehusene krever en forsikringsordning. Det er ikke noe allment helsesystem i bunn. For eksempel i Vallegrande koster det pr natt 30 B for konsultasjon og 100 B for overnatting. (10 Bolivianos (B) er ca 8 kroner). Det var for øvrig her Che lå på lid de parade, sikkert gratis!

På besøk ved det lokale sjukehuset i Potosi.

Til sammenlikning tjener en landarbeider omtrent 15 B i uka. En lege derimot tjener 4000 B i uka, avhengig av kompetanse og hva slags sykehus. På visse private ble det sagt opp til det dobbelte. Sykepleiere lå omtrent på halv legenivå. Mange leger og sykepleiere jobber dobbelt og trippel. Ingen arbeidsmiljølov! Det er forøvrig et ”interessant” poeng ifølge vår reiseguide Michael, at det finnes mange  lover i Bolivia men ingen behøver egentlig følge dem! Derfor liker han Bolivia! Selv tatt med en klype salt, er nok dette et poeng vår spinkle erfaring også støtter opp om.

Hva gjelder sykdommer, så vil jeg konsentrere meg om to forhold: parasittsykdommen Chagas-Mazi og silikose hos gruvearbeidere i Potosi.

På sykehuset i Tarabuco hadde de et omfattende test og behandlingsopplegg for denne parasitten, som heter Tripanosoma Crusi. Smittemåten kan best sammenliknes med Flåttbitt. Den smitter mest på landsbygda og kan bare behandles med medikamenter det første halvåret, siden går den i muskulatur og forårsaker hjertesykdom og multiorgansvikt. Også i Vallegrande og andre steder var Chagas-Mazi en dominerende dødsårsak. Den er lite påaktet i vesten. De sier at legemiddelindustrien i vesten ikke prioriterer dette fordi markedet ikke er stort nok, selv om det er et av Sør-Amerikas største helseutfordringer.

Hva gjelder silikose, så var det naturlig nok sykehuset i gruvebyen Potosi som ga den mest grundige innføring. Det er i dag omtrent 12000 gruvearbeidere og deres levealder er under 40 år. Hovedårsaken er silikose, ofte kombinert med Tuberkulose og Aids. Gruvearbeidere som måtte slutte av sykdom har en liten pensjon på 200 til 1200 B i måneden, avhengig av hva de har betalt inn som en slags forsikring.

Mange begynner som barnearbeidere i gruvene, uten ”å velge jobb”. Harde skift, ubeskyttete arbeidsforhold og en machokultur ligger også bak.

Apropos det, kvinnenes situasjon i Bolivia er et eget stort tema. Spesielt på landsbygda og i fattige områder er livet for kvinner hardt og ufritt. Se for deg kvinnerolle i Sentral-Europa på 1930 tallet, så er det ikke langt unna. Men de har stemmerett. Det er nytt valg om et års tid og vi så flere steder lange køer av stort sett menn som skulle registrere seg for valget, med tommelfingeravtrykk, ble det sagt. Uten dette får man ikke stemme. Køene var lange og gikk seint, så jeg tenker at man må være veldig interessert og ha god tid for å stemme i Bolivia!

Gruvearbeidere demonstrerer i Potosi

Vi dumpet for øvrig midt oppi en gruvearbeiderdemonstrasjon på torget i Potosi. De blokkerte det lokale regjeringsbygget og krevde mer igjen for skattepengene. For å tiltrekke oppmerksomhet smelte de stadig av dynamittkubber, men vi så ingen som ble skadet og politiet grep ikke inn. Demonstrasjonen satte sykehusbesøket og silikoseproblemet i en spesiell sosial relieff.

Våre pedaler tråkker videre gjennom Bolivia. Vi forlater Potosi i retning de kjente saltsjøene eller salierene, deretter mot verdens høyeste hovedstad La Paz, før vi går i fjellene ved La Paz og avslutter med ”dødens vei” fra 5000 moh til under 2000 moh – alt dette i de to neste reisebrevene.

Lasse Efskind 29.7.11

Da vi fikk vite om tragedien i Oslo. Meldingene tikket inn og vi forsøkte å kontakte nær familie

Tillegg til reisebrev 1

På fredag begynte sms´ene om grusomhetene i Norge å tikke inn. Det er umulig å forstå omfanget av det hele.
Vi har tatt til oss det gode budskapet som tross alt har kommet ut av alt dette, om samhold, medmenneskelighet og solidaritet.

Sykkelturen i Bolivia fortsetter, men tankene våre vil være hos dere hjemme i Norge, og alle som er berørt av disse tragiske hendelsene.

Reisebrev 1 – i Che´s spor i Bolivia 2011

av
Lasse Efskind

Mitt forhold til værguder har gått fra dårlig til full geriljakrig. Under forberedelser på sykkel i vårlige Asker hadde vi en bra trening, helt til dagens eneste regnbyge styrtet ned over oss! Det regnet ingen andre steder det vi kunne se. Mitt ateistiske sinnelag ble da lagt til side og alle værguder fikk gjennomgå. Det var dumt – for nå har de tatt grundig hevn her i Bolivia.

Det er tørketid og regner nesten aldri – ja, jeg sa nesten – for når vi skulle starte syklingen fra Santa Cruz så åpnet himmelen seg og vannet strømmet ned.

Men vi syklet på, innbitt, til Samaipata. Det er en idyllisk fjellandsby, og himmelen lysnet. Neste dag var det sol – varm tropesol, nesten i meste laget – men nå må vi passe oss for å irritere de høyere maktene på nytt! Vi er i indianerland med 32 forskjellige stammer, som alle har et nært og magisk forhold til natur. Foruten det offisielle spansk er de to viktigste språkene Inkaenes quechua og aymara.

Vi møtte en lærer på torget i Samaipata. Han kunne fortelle at det var fri allmen skole til 17 år, men mange falt fra, ofte med lang vei som begrunnelse. Spansk er skolespråket for alle. Det er få støtteordninger for høyere utdanning. Overvekt er faktisk et ungdomsproblem her – for å si det slik: barn ser du med slikkeri i kjeften, de voksne med kokablader!

Vi har en mangekulturell lege med oss som også er ”chaman”. Han har alt samtalet med Che. Hans ambisjon er å skape en underliggende bevissthet i seg selv som alltid er tilstede.

Solskinnsdagen endte i landsbyen Vallegrande på 1650 moh, som også er hjemby til vår lokale hjelper Michael, som supporter følgebuss og bil. Vi er i alt 9 gjennomtrente syklister og 2 mediafolk. Noen av oss har dette som en slags livsstil, og hatt sykkelprosjekter på ”høyt nivå” i Tibet, Maos Kina, Peru, krigens Vietnam og fundamentalismens Iran – for å nevne de viktigste. Nå står Che for tur, men den egentlige motivering er selvsagt bredere: land, natur og folk i Bolivia.
Neste morgen våknet vi til gråvær, og det skulle bli verre. Vallegrande har et Che museum som vi besøkte. Historien om Che, opplevd gjennom vårt besøk, kommer jeg tilbake til mer utførlig. Men når vi igjen vendte blikket ut så sprutregnet det igjen, med kalde gufs av patagonisk vind, eller Surazo front som det heter. Hvis vi dropper gudene så forklares det med vinddrag fra antarktisk ledet helt hit, men helt uvanlig på denne tiden. Klimaendringene?

Følgebussen vår sitter fast i gjørmete og umulige veier. Jeepen var på vei ned og skled seg fast den også

Uansett, vi syklet trøstig i vei, nå på steinete grusvei, eller skal jeg si kvikkleire vei! Etter en times sykling kladdet leiren slik at hjulene ikke gikk rundt og det siregnet. To med spesialdekk og ekstra styrke kunne fortsette, vi andre måtte krype til bussen. Men bussen kom bare et lite stykke videre, så satt den fast i søla, og fjellsiden nedover stupbratt og usikret. Michael i sin 4 hjulstrekker tok oss i to puljer helt fram til La Higuera 60 km. Våre tre bussjåfører måtte overnatte i bussen og vente på sola. Og heldigvis, det ble stjerneklart, og sola sto opp neste morgen – så alt løste seg.

Tilslutt i dette reisebrevet litt om Che Guevara.
Alle de tre nevnte landsbyene har steder og severdigheter knyttet til Che Guevara. Det skal jeg ikke gå nøye inn på da de kan letes fram på nettet – bare kort rekapitulere at Che ble drept i La Higuera oktober 1967, 39 år gammel. Var i Bolivia under et år, slo aldri politisk rot, konflikt med Bolivianske sosialister og kommunister. Vi gikk ruten gjennom bushen overfor La Higuere der de siste slagene sto. Historie om en journalist som intervjuet Che og hans nærmeste, klappet dem kameratslig, men hadde på hånden et luktestoff som sporhunder senere kunne følge. Til den endelige trefningen hadde regjeringsstyrkene mobilisert elitetropper fra USA, i alt 20 000 soldater mot omtrent 15 geriljaer. Rått parti.
Alle kan lese om disse hendingene, mens min refleksjon her blir at til tross for politisk og strategisk ”galskap”, tiltross for tap og likvidering – så seiret på en måte Che med tiden. Ikke det at hans politiske kommunisme seiret, men ironisk nok all kommers rundt legenden Che. La Higuera lever nå av Che-turisme.

Turen vår tråkker seg videre – så mer i neste reisebrev.

Lasse E 20.7.11

Lasse og Siri blir intervjuet av Boliviansk fjernsyn

Hello world!

Welcome to WordPress.com. After you read this, you should delete and write your own post, with a new title above. Or hit Add New on the left (of the admin dashboard) to start a fresh post.

Here are some suggestions for your first post.

1. You can find new ideas for what to blog about by reading the Daily Post.
2. Add PressThis to your browser. It creates a new blog post for you about any interesting  page you read on the web.
3. Make some changes to this page, and then hit preview on the right. You can alway preview any post or edit you before you share it to the world.